- Muligheten til å lage en film om revytradisjonen som skal ha interesse for alle, ligger i å gå bak kulissene for å finne dypere beveggrunner for dette overskuddsfenomen, sier Jensen og fortsetter: - Finne trådene til hav og land og verden, på en slik måte at filmen får en lokal bakgrunn, men et totalt menneskelig perspektiv. Filmens form vil ligge i kombinasjonen av arkivstoff og nåtidige opptak og illustrerer utviklingen på Magerøya gjennom revytradisjonene. Sketsjer og sanger veves sammen med natur på hav og land. Informativt bindes det sammen med intervjuer, uttalelser og opptredener av de som har vært med fra de tidligste tider og frem til de som er med i dag.
Revy og krig
Fremdeles lever det folk som opplevde de aller første revyene i Honningsvåg. - De fleste blant de eldste i byen har hatt et forhold til revyene, forteller Jensen, og legger til: - Jeg har kontakt med flere av dem som er klar til å gi levende beskrivelser av det de har vært med på. De har alle gode, men også dramatiske opplevelser. De husker den siste revyen før krigen, evakueringen, landflyktigheten, hjemkomsten, og ikke minst den første revyen etter krigen. Den het riktig nok, ”Hipp hurra for Honningsvåg”. I en av linjene til åpningssangen heter det: ”Her forstår vi alle språk - ja, vi skal bygge deg på ny!”
- I den samme revyen sang de også sangen om byen som var borte for alltid: ”et minne om deg er alt vi har tilbake, med vemod vi deg minnes, du klar for tanken står, du gamle brente byen vår”.
Jensen sier at det fremdeles fortelles om at alle i salen reiste seg under sangen og at intet øye var tørt.
Etter krigen ble det reist et provisorisk samfunnshus i Honningsvåg der den første revyen ble spilt: - Men dramatikken var ikke slutt med dette. Etter premieren 2. juledag 1945 tok det fyr i brakka og hele revyen brant opp.
Året etter het revyen ”É du mé på den”. Da het det i åpningssangen: ”Det var trist siste gang - det var trist
da revyen brant opp det er visst, men nå tømmer vi kagga til sist: É du mé - É du mé på den..... Hei folkens bli med på den!"
- Jeg tror et av særtrekkene til folk fra Finnmark er at de alltid har hatt evnen til å se det positive selv i de hardeste tider, sier Jensen. - Galgenhumoren, selvironien og håpet om bedre tider har vært en nødvendighet for å overleve under så utsatte forhold. Revyene har vært en slags oppsummering og avreagering for årene som har gått. Og på grunn av beliggenheten og historien har også stoffet hatt internasjonale og nasjonale perspektiver, men alltid sett ut fra et lokalt ståsted.
”Havet det gir - havet det tar - havet kan bli din gra”
- Et refreng til en dramatisk revysang slik jeg husker det fra en av de tidligste revyene jeg så i gjenreisningens Honningsvåg. Han som sang ble kalt Pottis. Han sto bak et stort skipsror og et kompass, alene, med et mørkt tomt scenerom bak seg. I oljebukse, islender og med sydvest på hodet. Ansiktet var skummelt lyssatt, undervinklet fra kompasset. Pottis Granaas var velsignet med en sterk og vakker stemme som favnet fra dyp bass til lys tenor. Særlig i refrenget husker jeg at han gikk så langt ned at man fikk følelsen av å være på havets dyp, flere favner under alt liv. Det var dørgende stille i salen under fremførelsen, når lyset gikk runget applausen. Han fikk alltid da-capo, og hver gang han kom frem igjen på scenen, sang han linjene i refrenget.
- Jeg har mange ganger senere anstrengt meg for å komme på andre strofer og linjer fra sangen, men det er bare refrenget som er blitt stående. Versene gikk meg forbi, jeg ventet bare på de skjebnetunge linjene fra refrenget.
Preget av havet
- Intuitivt må jeg ha forstått hvorfor sangen slo så godt an hos publikum. Den beskrev det farefulle og mytologiske livet på den Salte Åkeren. Havet som alles mor og utgangspunkt for livet på Magerøya. Også kontrasten mellom navnet Honningsvåg og Magerøy har alltid fascinert meg. For de fleste tilreisende fortoner nok stedet seg som nakent, forblåst og ugjestmildt. Men for en fisker som runder det siste magre nes etter en hard tørn og ser lysene fra været dukke opp i vinternatten i den lune havn, for han bærer stedet sitt navn med rette.
”Jeg er en seiler på livets hav - på tidens skiftende bølge.”
- Bokstavelig talt kan man gjøre disse linjer til motto for livet på Magerøya til alle tider. Væremåte, humor, alvor, besluttsomhet, fritid, alt har vært preget av hvordan det har gått på havet. Det er det jeg vil skildre i min nye film.
| HJEM | TJENESTER | MENNESKER | AKTUELT | ENGLISH | ||||
